De registrerte datoene er ikke verifisert ikrafttredelse. En dato kan være kunngjøringsdato brukt som reserve når virkningstidspunktet ikke er avklart. Kontroller tidspunkt og eventuelle vilkår i kilden.
📡 Siste registrerte kunngjøringer for dokumentet: Atom-feed · 🔍 Se gjeldende tekst: forskrift/2000-12-01-1208 · 📜 Eldre, uverifisert rekonstruksjon: git-logg
Ny kapitteloverskrift foran § 1 skal lyde:
Kapittel I – Prioritering av spesialisthelsetjenester og rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Nåværende § 3 blir ny § 4 og skal lyde:
§ 4.Vurdering av og fastsettelse av frist for nødvendig helsehjelp
Den som er forpliktet til å foreta vurdering av en pasient etter pasientrettighetsloven § 2-2, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, skal det fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet.
I saker om tillatelse til genetisk undersøkelse av befruktede egg, foretas vurderingen som nevnt i første ledd, med endelig virkning av den dispensasjons- og klagenemnda som er opprettet etter § 9.
Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2, eller har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, får tilbud om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen den fristen som er fastsatt i medhold av første ledd.
Nye § 5, § 6 og § 7 skal lyde:
§ 5.Informasjonsplikten
Den som har foretatt vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og om det skal fastsettes en individuell frist etter § 4, eventuelt om pasienten har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, skal informere pasienten og den som har henvist pasienten, skriftlig om resultatet av vurderingene. Med unntak av saker som nevnt i § 4 annet ledd og § 8 første ledd skal det også gis informasjon om retten til fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-3 og den klageretten som følger av pasientrettighetsloven § 7-1 og § 7-2, herunder om klagefrist og klageinstans. Er det fastsatt en frist etter § 4, skal det også informeres om bestemmelsene i § 6.
§ 6.Brudd på fristen
Når den fristen som er satt etter § 4 har gått ut uten at pasienten har fått et tilbud om den helsehjelpen vedkommende er vurdert å ha rett til etter pasientrettighetsloven § 2-1, kan pasienten henvende seg direkte til Rikstrygdeverket som uten opphold skal skaffe et slikt tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
§ 7.Klagerett
En pasient som er uenig i den vurderingen som er foretatt etter § 2, § 3 eller § 4 eller som mener at det ikke er foretatt slike vurderinger, kan anmode om at spesialisthelsetjenesten oppfyller disse rettighetene, jf. pasientrettighetsloven § 7-1.
Dersom en pasient er uenig i den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar på grunnlag av en slik anmodning, kan pasienten klage til Helsetilsynet i fylket, jf. pasientrettighetsloven § 7-2. Dersom den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar på grunnlag av en slik anmodning gjelder om pasienten har rett til behandling i utlandet, jf. § 3, kan han klage til den klagenemnda som er omtalt i § 12.
Denne bestemmelsen får ikke anvendelse på saker etter bioteknologiloven § 2-14.
Ny kapitteloverskrift foran § 8 skal lyde:
Kapittel II – Behandling av tillatelser til genetisk undersøkelse av befruktede egg, klage over rett til behandling i utlandet og dispensasjons- og klagenemnd
Nye § 8, § 9, § 10, § 11, § 12 og § 13 skal lyde:
§ 8.Dispensasjons- og klagenemndas kompetanse
Dispensasjons- og klagenemnda, som er opprettet etter § 9, behandler saker om genetisk undersøkelse av befruktede egg etter bioteknologiloven § 2-14 annet ledd, jf. § 4 annet ledd.
Som klageinstans avgjør nemnda klage over vedtak etter § 3, jf. pasientrettighetsloven § 7-2 annet ledd.
Nemnda skal ha en uavhengig stilling og selvstendig avgjørelsesmyndighet. Departementet kan ikke instruere nemnda om skjønnsutøvelse eller avgjørelse i enkeltsaker.
Nemndas vedtak etter første og annet ledd kan ikke påklages.
§ 9.Sammensetning og oppnevning
Dispensasjons- og klagenemnda skal bestå av fem medlemmer med personlige vararepresentanter. Når nemnda behandler saker som nevnt i § 8 første ledd, skal den ha ytterligere tre medlemmer med personlige vararepresentanter.
Nemnda skal ha tverrfaglig sammensetning. To av de tre medlemmene, med vararepresentanter, som er nevnt i første ledd annen setning, skal ha spesialkompetanse innenfor fagfeltet etikk og genetikk. Det tredje medlemmet, med vararepresentant, skal oppnevnes som representant for en av de funksjonshemmedes organisasjoner. Lederen og dennes vararepresentant skal ha juridisk embetseksamen.
Departementet oppnevner nemndas medlemmer og personlige vararepresentanter for to år om gangen. Det er adgang til å gjenoppnevne medlemmer og vararepresentanter. Statens helsetilsyn skal foreslå medlemmer og vararepresentanter overfor departementet.
§ 10.Sammensetning i dispensasjons- og klagesaker
I avgjørelsen av den enkelte sak skal som hovedregel alle medlemmene delta. Dersom en eller flere ikke kan møte, skal det innkalles vararepresentanter.
I spesielle tilfeller er det tilstrekkelig at nemndas leder og to av de øvrige medlemmene deltar i avgjørelsen. Dette gjelder ikke i saker som nevnt i § 4 annet ledd og § 8 første ledd.
§ 11.Saksbehandling i dispensasjons- og klagesaker
Nemnda treffer avgjørelse med alminnelig flertall. Ved stemmelikhet er møtelederens stemme avgjørende.
Nemndas avgjørelser skal treffes i møte. Det skal føres møteprotokoll. Protokollen skal vise voteringen. Stemmegivningen skal grunngis.
Når særlige forhold tilsier det, kan avgjørelser treffes ved skriftlig saksbehandling, uten at nemnda møtes. Ved skriftlig saksbehandling gir nemndas medlemmer ved påtegning uttrykk for voteringen og begrunnelsen for den.
Nemnda behandler sakene på grunnlag av den skriftlige fremstillingen som er gitt og sakens øvrige opplysninger.
§ 12.Taushetsplikt
Enhver som deltar i behandlingen av en sak for nemnda har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 til § 13e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
§ 13.Søksmål
Domstolene kan prøve lovligheten av nemndas avgjørelser. Søksmål rettes mot Staten ved dispensasjons- og klagenemnda.
Nåværende § 4 blir ny § 14.
Nåværende § 5 blir ny § 15 og skal lyde:
Forskriften får anvendelse på pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten etter 1. september 2004.
Spesialisthelsetjenesten skal sette en individuell frist etter § 4 for rettighetspasienter som har stått seks måneder eller mer på venteliste 1. september 2004.
Den dispensasjons- og klagenemnda som er oppnevnt etter § 9, avgjør også klagesaker over vedtak truffet av Rikstrygdeverket før 1. september 2004 med hjemmel i forskrift 14. januar 1999 nr. 19 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet, jf. den tidligere gjeldende § 5-22 i folketrygdloven.
Nåværende § 6 blir ny § 16.
Merknader til de enkelte bestemmelsene skal lyde:
Merknader til § 1
I utgangspunktet gjelder pasientrettighetsloven for alle som oppholder seg i riket. Etter pasientrettighetsloven § 2 første ledd kan imidlertid Kongen i forskrift gjøre unntak fra lovens kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket. I denne bestemmelsen i forskriften er det gjort unntak når det gjelder virkeområdet for de fleste bestemmelsene i kapittel 2.
Når det gjelder retten til øyeblikkelig hjelp og rett til nødvendig kommunehelsetjeneste, vil disse bestemmelsene i samsvar med gjeldende rett også gjelde for personer som oppholder seg i Norge. Det følger av bestemmelsen at de øvrige rettighetene i pasientrettighetsloven kapittel 2 kun gjelder for pasienter som har fast bopel eller oppholdssted i riket, er folketrygdet med rett til stønad ved helsetjenester eller har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat.
Eksempel på gjensidighetsavtale er EØS-avtalens forordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 22 som bestemmer at personer fra andre EØS-land kan ha krav på å motta hensiktsmessig behandling i samsvar med lovgivningen i Norge som om vedkommende var trygdet i Norge. For EØS-borgere vil elektiv behandling forutsette at vedkommende på forhånd har innhentet tillatelse fra kompetent stat på blankett E 112/E 113. Utgiftene skal deretter refunderes av den stat som har attestert blanketten.
Merknader til § 2
Bestemmelsen angir hvem som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd. Den er en effektuering av Lønning II-utvalgets forslag til prioriteringsgruppe 1 og 2. Pasienter som omfattes av de to prioriteringsgruppene skal altså ha rett til nødvendig helsehjelp. Selv om pasienten ikke har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd, har det regionale helseforetaket plikt til å sørge for et tilbud av spesialisthelsetjenester til beboerne i helseregionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a. Pasienter som faller utenfor bestemmelsens kriterier skal med andre ord også tilbys helsetjenester. De skal imidlertid prioriteres etter pasienter med rett til nødvendig helsehjelp.
Bestemmelsenes første ledd gir tre vilkår som alle må være oppfylt for at pasienten skal ha rett til nødvendig helsehjelp. Det vil si at alle de tre vilkårene må være oppfylt.
Det første vilkåret knytter seg til tilstandens alvorlighet. Det sentrale er hvilken utvikling pasientens tilstand vil ha dersom behandlingen utsettes. For at vilkåret skal være oppfylt må utsettelsen føre til redusert livslengde eller nedsatt livskvalitet. Det skal ikke mye til for at vilkåret om reduksjon i forventet livslengde er oppfylt, men enhver forventet reduksjon vil ikke kunne gi rett til nødvendig helsehjelp. Hva som menes med nedsatt livskvalitet er presisert i bestemmelsens annet ledd. Årsaken til at livskvaliteten nedsettes må være knyttet til de konsekvenser det vil ha for pasientens helsetilstand å utsette behandlingen. De momenter som er oppregnet i bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende, men antas å dekke de fleste situasjoner hvor vilkåret er oppfylt. Nedsettelsen av pasientens livskvalitet må være ikke ubetydelig. I vurderingen skal det tas hensyn både til nedsettelsens omfang og varighet. Livslengde og livskvalitet er i utgangspunktet alternative kriterier. Det er tilstrekkelig at ett av kriteriene er oppfylt. De kan likevel sees i sammenheng. Dersom reduksjon av livslengde og livskvalitet hver for seg ikke er tilstrekkelig, kan de to kriteriene sees i sammenheng slik at vilkåret likevel kan være oppfylt. I tvilstilfeller kan det altså legges vekt på begge kriteriene slik at de til sammen oppfyller vilkåret.
At pasienten må ha forventet nytte av helsehjelpen er vilkår nummer to. Dette er presisert i bestemmelsens tredje ledd. Helsehjelpen skal være dokumentert effektiv. Det skal foreligge god vitenskapelig dokumentasjon for at forholdene kan forandres til det bedre ved medisinskfaglig behandling. Når det gjelder behandling for rusmiddelmisbruk, se nedenfor. Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling. Dog gjelder det i helt spesielle tilfeller unntak for eksperimentell og utprøvende behandling i utlandet. Unntaket fremgår av forskriften § 3.
Det siste vilkåret er at det foreligger et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientens helsetilstand behandlingen forventes å gi.
Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp bygger på sammenhengen mellom tilstandens alvorlighet, muligheten for å forbedre den ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet. Vilkårene er relative i forhold til hverandre. Er pasientens prognose meget dårlig, vil kravet til behandlingens forventede nytte kunne være lavere enn om prognosen er mer usikker. Tilsvarende vil det kunne kreves mindre med hensyn til tilstandens alvorlighet dersom nytten med høy grad av sikkerhet er stor i forhold til om den er moderat eller mindre sikker. Innenfor samme diagnose vil noen pasienter ha rett til nødvendig helsehjelp og andre ikke.
Etter vedtakelsen av rusreformen er tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk definert som en spesialisthelsetjeneste. Rusmiddelmisbrukere som har behov for slik behandling vil etter dette være en pasient i pasientrettighetslovens forstand og vil kunne ha rett til slik behandling etter pasientrettighetsloven § 2-1. Hvorvidt vedkommende har en materiell rett til behandling for sitt rusmiddelmisbruk, vil følge av en konkret vurdering av om vedkommendes tilstand fyller de nærmere vilkårene i § 2. Etter ordlyden i bestemmelsen er vurderingstemaet i forhold til kravet om forventet nytte av helsehjelpen, i hvilken grad medisinsk behandling har dokumentert effekt. Ved vedtakelsen av rusreformen er begrepet «spesialisthelsetjeneste» utvidet i forhold til det som tidligere har vært ansett som spesialisthelsetjeneste. Etter endringene i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd, omfatter begrepet spesialisthelsetjeneste nå også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Det vil si tjenester med både helsefaglig og sosialfaglig behandling. Under behandlingen av rusreformen fremhevet sosialkomiteen betydningen av at rusmiddelmisbrukere som trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem likestilles og gis samme rettigheter som andre pasientgrupper, jf. Innst.O.nr.4 (2003–2004). Samtidig pekte komiteen på at behandlingstilbudet skal være tverrfaglig. Komiteen uttaler blant annet følgende på side 14:
Bestemmelsen må forstås i lys av denne utvidelsen av begrepet spesialisthelsetjeneste og disse uttalelsene i forarbeidene. Vurderingen av om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen blir i disse tilfellene en vurdering av forventet nytte av den aktuelle behandlingen (enten behandlingen har et helsefaglig eller hovedsakelig sosialfaglig innhold). Det vil si en vurdering av om det foreligger god dokumentasjon for at den aktuelle behandlingen kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen.
Bestemmelsens fjerde ledd presiserer at de generelle vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp også gjelder ved søknad om behandling i utlandet etter dispensasjon fra bioteknologiloven § 2-14 annet ledd. Vurderingstema er hvorvidt det kan sies at den alvorlige, arvelige sykdommen som man ved genetisk undersøkelse av befruktede egg ønsker å utelukke, oppfyller vilkårene i § 2 første ledd. «Pasienten» som vilkårene knytte seg til, vil både kunne være det kommende barnet selv, og det kommende barnets søsken som lider av en alvorlig, arvelig sykdom.
Merknader til § 3
Etter endringer i pasientrettighetsloven som trer i kraft 1. september 2004, har de pasientene som trygden tidligere kunne yte bidrag til behandling i utlandet, fått en rett til helsehjelp i utlandet etter pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Retten til helsehjelp er mer omfattende enn behandling, jf. pasientrettighetsloven § 1-3 c). Retten omfatter spesialisthelsetjeneste som ytes av tjenesteyter utenfor landets grenser, både privat og offentlig tjenesteyter.
Det er en forutsetning for rett til behandling i utlandet at vilkårene etter § 2 i denne forskriften er oppfylt slik at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. I tillegg må de tidligere gjeldende vilkårene for at trygden skulle kunne bevilge bidrag til behandling i utlandet etter folketrygdloven § 5-22 annet ledd være til stede. Disse vilkårene var før 1. september 2004 nedfelt i forskrift om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 14. januar 1999. Vilkårene er nå videreført i § 3. Det forutsettes at ordningen etter pasientrettighetsloven praktiseres på linje med den tidligere gjeldende ordningen etter folketrygdloven. Er kriteriene i § 2 og § 3 oppfylt, har spesialisthelsetjenesten imidlertid ikke anledning til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om pasienten skal få behandling i utlandet slik Rikstrygdeverket hadde adgang til etter bidragsforskriften.
Et grunnleggende vilkår for bidrag til behandling i utlandet har vært manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Dersom behandlingen kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har Rikstrygdeverket ikke kunnet yte bidrag. Denne begrensningen videreføres etter denne forskriften. Hovedregelen er derfor at man skal benytte det behandlingstilbudet som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.
Søknad om bidragsytelse fra folketrygden etter bidragsforskriften skulle vurderes ut fra representativ norsk medisin, på grunnlag av det aktuelle behandlingsopplegget og indikasjonsstillingen. Kravet om vurdering på grunnlag av spesifikt norsk medisin er ikke videreført i § 3. Vurderingen etter § 3, jf. § 2, av om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, skal etter de nye bestemmelsene vurderes opp mot det aktuelle behandlingsopplegget i utlandet og representativ internasjonal medisin. Behandling i utlandet må ses i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som blir lagt til grunn for behandling i Norge.
Hovedregelen om at eksperimentell og utprøvende behandling faller utenfor videreføres. Enkeltpersoner innen sykdomsgrupper som er så sjeldne, og/eller så vanskelige og ressurskrevende, at det ikke er bygget opp nasjonal kompetanse, kan unntaksvis få eksperimentell behandling i utlandet. Det legges vekt på hvorvidt det er, eller har vært, praktisk mulig eller ønskelig å gjennomføre kontrollerte studier innen en rimelig tidshorisont. Det presiseres at en pasient kun unntaksvis og i spesielle tilfeller vil kunne få slik behandling i utlandet. Det kreves at pasienten har en mer alvorlig tilstand når det gjelder eksperimentell behandling enn utprøvende behandling. Dette skyldes at det er bedre dokumentasjon for utprøvende behandling enn eksperimentell behandling. Ved vurderingen kan kostnadshensyn tillegges vekt.
Til de enkelte definisjonene:Ved eksperimentell behandling er avstanden til tilstrekkelig dokumentasjon relativt stor, og man krever som regel dyreforsøk i første omgang for å avgjøre om man skal gå videre med kliniske forsøk. Samfunnet har ansvar for å tilby etablerte og dokumenterte helsetjenester til befolkningen, og alle andre tjenester bør i første omgang gjøres til gjenstand for forskning på grunnlag av godkjente forskningsprotokoller, normalt som klinisk kontrollerte studier. Dette hensynet gjelder både innenlands og utenlands. Undersøkelsene ved eksperimentell behandling legger spesielt vekt på å avklare bivirkninger, maksimal tolerabel dose og behandlingseffekt. I forbindelse med medikamentell utprøving gjelder dette vanligvis fase I- eller fase II-studier.Ved utprøvende behandling ytes samme behandling som ved eksperimentell behandling, men den utføres som ledd i en vitenskapelig kontrollert studie av en lovende behandlingsmetode. I forbindelse med utprøvende medikamentell behandling gjelder dette vanligvis en fase III-studie.Sjeldne sykdomstilstander omfatter sykdommer som er for sjeldne eller spesielle til at det er ansett hensiktsmessig å bygge opp kompetanse, eller sette i gang forsøksstudier, i Norge. Hvor vanskelig og ressurskrevende tilstanden er, skal tillegges vekt. Det bør tas hensyn til hvorvidt det er praktisk mulig å gjennomføre kontrollerte studier innen en rimelig tidshorisont i Norge. Sykdomstilstanden skal vurderes snevert i den forstand at man ikke skal operere med store og generelle sykdomsgrupper, slik som for eksempel kreftsykdommer eller nevrologiske sykdommer.
Merknader til § 4
Etter pasientrettighetsloven § 2-2 har pasient som henvises til sykehus eller spesialistpoliklinikk som inngår i fritt sykehusvalgordningen, rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt.
Pasienter som er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, vil bare ha et rettslig krav på vurdering i den grad disse tjenestene organiseres inn under et sykehus, herunder spesialistpoliklinikk eller distriktspsykiatrisk senter. Etter departementets vurdering taler imidlertid likhetshensynet for at pasienter som henvises til tverrfaglig spesialisert behandling ved andre offentlige eller private institusjoner, bør få en slik vurdering innen samme frist. Når det gjelder private institusjoner, forutsetter det at de har avtale med regionale helseforetak der det eksplisitt fremgår at de kan foreta vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-2 med bindende virkning for foretaket. Uavhengig av den retten som følger av pasientrettighetsloven § 2-2, vil alle spesialisthelsetjenester som skal foreta vurdering av en pasient, være underlagt kravet om forsvarlig virksomhet etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.
Fristen på 30 virkedager må anses som en maksimumsfrist, og det må vurderes om det er forsvarlig å la pasienten vente så lenge. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. I de tilfeller det er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering, skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles til undersøkelse. Det fremgår av § 2-2 at pasienten ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har rett til å få en raskere vurdering enn 30 virkedager. I de generelle merknadene til bestemmelsen uttalte Sosialkomiteen at det bør være en maksimumsfrist på 15 dager i slike tilfeller. Det beror på en konkret helhetsvurdering basert på medisinskfaglig eller tverrfaglig spesialisert skjønn om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet. Kravet til forsvarlighet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 må veie tungt i vurderingen. I tillegg vil det være avgjørende om formålene som begrunner retten til vurdering nås. Pasienten skal sikres adgang til spesialisthelsetjenesten, og man må ha grunnlag for å avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Pasientens videre utrednings- og behandlingsbehov skal på bakgrunn av vurderingen kunne planlegges forsvarlig slik at pasienten kan informeres om dette.
Legen som foretar vurderingen av pasienten, skal fatte vedtak om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2 eller eventuelt rett til behandling i utlandet etter § 3. Pasienten har rett til behandling som oppfyller nyttekriteriet i forskriftens § 2 første ledd nummer 2. Det nærmere innholdet i retten til nødvendig helsehjelp må altså fastlegges for den enkelte pasienten.
Fra 1. september 2004 skal spesialisthelsetjenesten selv, etter en konkret medisinskfaglig vurdering av den enkelte pasienten som har rett til nødvendig helsehjelp, fastsette tidspunktet for når medisinsk forsvarlighet krever at helsehjelpen må ytes pasienten. Fristen må settes slik at helsehjelpen kan ytes på et tidspunkt hvor man ved medisinsk eller tverrfaglig spesialisert undersøkelse og behandling oppnår forbedring av pasientens helsetilstand, unngår at tilstanden forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Tidspunktet vil bero på en konkret helhetsvurdering basert på et medisinsk eller tverrfaglig spesialisert skjønn.
Ved vurdering av rett til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, må bestemmelsen om fastsettelsen av frist for nødvendig helsehjelp forstås i lys av rusreformens utvidelse av spesialisthelsetjenestens innhold og av Stortingets forutsetninger om at rusavhengige skal ha pasientrettigheter på linje med andre pasientgrupper, se merknader til § 2. Vurderingen av når tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk skal gis, må derfor baseres på en tverrfaglig vurdering av innen hvilken tid forsvarlighet krever at behandlingen gis.
Bestemmelsens andre ledd slår fast at det er dispensasjons- og klagenemnda som skal avgjøre om par som ønsker genetisk undersøkelse av befruktede egg i utlandet oppfyller de generelle vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp etter § 2 og rett til behandling i utlandet etter § 3. Dette har sammenheng med forutsetningen i bioteknologiloven § 2-14 om at en dispensasjonsnemnd kan gi tillatelse til genetisk undersøkelse av befruktede egg ved alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter dersom særlige hensyn taler for det. Det er hensiktsmessig at dispensasjons- og klagenemnda som nevnt i kapittel II foretar en samlet vurdering i situasjoner hvor det både dreier seg om dispensasjon fra bioteknologiloven og rett til nødvendig helsehjelp i utlandet. Beslutninger som nemnda treffer i slike saker, kan ikke påklages.
Av tredje ledd følger at det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienten får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp. Også andre institusjoner enn de det regionale helseforetaket eier og driver, kan påta seg ansvar for å oppfylle pasientens rettigheter basert på avtaler med det regionale helseforetaket
I situasjoner hvor kapasiteten i helsevesenet ikke er tilstrekkelig til å dekke etterspørselen etter helsetjenester, skal pasienter med rett til nødvendig helsehjelp prioriteres foran andre pasienter. Blant rettighetspasientene skal de alvorligst syke prioriteres foran de mindre syke. Lønning II-utvalgets prioriteringskriterier skal legges til grunn, jf. NOU 1997:18 Prioritering på ny.
Pasientens rett til nødvendig helsehjelp innen den fastsatte fristen faller ikke bort selv om pasienten benytter valgretten etter pasientrettighetsloven § 2-4.
Merknader til § 5
Både pasient og henvisende lege skal informeres. Dersom sosialtjenesten har henvist en pasient til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmisbruk, skal også sosialtjenesten informeres.
Merknader til § 6
Den tidligere gjeldende kapasitetsbegrensningen i pasientrettighetsloven § 2-1 er opphevet ved de endringene i bestemmelsen som trer i kraft 1. september 2004. Dette har sammenheng med at dersom den fastsatte fristen etter § 4 går ut uten at pasienten har mottatt et tilbud om nødvendig helsehjelp, utvides pasientens rett til også å gjelde tilbud som ytes privat eller i utlandet, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd. Etter fristbruddet har pasienten krav på helsehjelp uten opphold. Det vil si så snart som mulig.
Det er Rikstrygdeverket som har ansvar for å skaffe dette tilbudet. Rikstrygdeverket er ikke pålagt noen aktivitetsplikt når det gjelder å oppsøke pasienter med et tilbud etter fristbrudd. Pasienten kan selv rette kravet mot Rikstrygdeverket eller få assistanse av fastlegen (eller eventuelt den henvisende legen). Det er heller ikke noe til hinder for at den institusjonen som har brutt fristen, henvender seg til Rikstrygdeverket i samråd med pasienten.
Merknader til § 8
Første ledd gjelder dispensasjons- og klagenemndas kompetanse etter bioteknologiloven. Av bioteknologiloven § 2-14 annet ledd følger det at en dispensasjonsnemnd, dersom spesielle hensyn taler for det, skal kunne gi tillatelse til genetisk undersøkelse av befruktede egg ved alvorlig, arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter. Nemnda skal vurdere hver enkelt søknad konkret. I vurderingen må føringer gitt i Innst.O.nr.71 (2003–2004) s. 3 legges til grunn. Følgende kriterier skal alle være oppfylt:At det syke barnet lider av en alvorlig, arvelig og livstruende sykdom.At andre behandlingsmuligheter er grundig undersøkt, og at det etter en faglig vurdering ikke finnes likeverdige alternativer til søskendonasjon av stamceller.At formålet er å hjelpe et barn av én av foreldrene eller dem begge.At det i forhold til det kommende barn er konkret indikasjon for anvendelse av preimplantasjonsdiagnostikk uavhengig av spørsmålet om vevstype.At behandling av det syke barnet med stamceller fra navlesnor eller beinmarg fra en kommende frisk søster eller bror ut fra medisinske erfaringer kan forventes å kunne føre til en avgjørende bedring i barnets helsetilstand og/eller overlevelsesmuligheter.At det friske barn ikke i forbindelse med donasjon utsettes for et inngrep som i seg selv er uakseptabelt, for eksempel fordi det er truende for helbreden, i alvorlig grad smertefullt eller på annet vis krenkende.At foreldrene har mottatt en grundig informasjon og rådgiving som forutsetning for deres avgjørelse om behandling, der det også redegjøres for belastningene for kvinnen og graden av sannsynlighet for å oppnå et vevsforlikelig og sykdomsfritt barn.At det ikke skjer genetisk modifikasjon av det eller de befruktede egg som utvelges.
Når en pasient søkte om bidrag til behandling i utlandet etter folketrygdloven § 5-22, ble saken behandlet av Rikstrygdeverket i første instans. Dersom pasienten klaget over vedtaket, ble klagen behandlet av en særskilt klagenemnd etter forskrift om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet. Det fremgår av annet ledd at denne nemnda er videreført med hjemmel i pasientrettighetsloven § 7-2 annet ledd.
Tilsvarende bestemmelser om nemndas organisasjon og saksbehandling som de som var nedfelt i bidragsforskriften, er tatt inn i kapittel II i denne forskriften. Nemnda vil være klageinstans for vedtak om rett til behandling i utlandet som er truffet av spesialisthelsetjenesten i forbindelse med vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-2 eller i forbindelse med eventuell videre vurdering og behandling etter at 30 dagers fristen er utløpt.
Nemnda er ikke klageinstans for saker om:utenlandsbehandling utløst av forordning (EØF) nr. 1408/71behandlingsreiser til utlandet for spesielle grupper med kroniske sykdommerutprøvende behandlingsforsøk for spesielt fastsatte sykdomsgrupper.
Når det gjelder rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 (artikkel 22 nr. 2 annet ledd), gir denne bestemmelsen på nærmere bestemte vilkår borgere som omfattes av EØS-reglene og som har rett til behandling i bostedslandet, rett til å reise til et annet EØS-land for å få nødvendig behandling for en sykdom eller i samband med graviditet eller fødsel, på lik linje med borgere i det aktuelle landet.
For enkelte grupper med kroniske sykdommer er det opprettet et tilbud med organiserte behandlingsreiser til utlandet. Denne ordningen faller således utenfor forskriftens virkeområde. Dette gjelder barn med astma/lungesykdom, leddgikt og psoriasis samt for voksne med revmatiske sykdommer og psoriasis.
Nemnda og dens sekretariat er ikke underlagt departementets alminnelige instruksjonsmyndighet når det gjelder faglige spørsmål.
Merknader til § 9
Etter annet ledd skal dispensasjons- og klagenemnda være tverrfaglig sammensatt, inkludert medisinsk og juridisk kompetanse. I forbindelse med endringene i bioteknologiloven § 2-14, ble det i Innst.O.nr.71 (2003–2004) angitt at nemndas medlemmer bl.a. skal inneha spesialkompetanse innenfor fagfeltet etikk og innenfor infertilitetsutredning og genetikk. Ett medlem skulle oppnevnes som representant for en av de funksjonshemmedes organisasjoner. Når det gjelder medisinsk spesialkunnskap i vurderingene av om det skal gis adgang til genetisk undersøkelse av befruktede egg, vil kunnskap om genetikk og preimplantasjonsdiagnostikk være avgjørende. Spesialkunnskap innen infertilitetsutredning er ikke like relevant da det ikke vil dreie seg om par med infertilitetsproblemer. Kravet om spesialkompetanse innenfor infertilitetsutredning er derfor ikke tatt inn i forskriften § 9.
Nemnda skal ha et eget sekretariat. Sekretariatet skal inneha juridisk kompetanse, og bør dessuten inneha samfunnsfaglig kompetanse.
Merknader til § 10
Departementet ser det som viktig at alle medlemmene deltar i avgjørelsen av den enkelte sak. Dette for å få et bredest mulig vurderingsgrunnlag sett i forhold til at nemnda skal være tverrfaglig sammensatt. Det kan imidlertid foreligge spesielle tilfeller hvor sykdommens karakter gjør at vedtak må treffes raskt. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at det kan treffes vedtak uten at samtlige medlemmer deltar i avgjørelsen. Deltagelse av nemndas leder og to av de øvrige medlemmene/varamedlemmene er derfor tilstrekkelig. Det gjelder allikevel ikke når nemnda behandler dispensasjonssaker etter bioteknologiloven § 2-14. Da skal alle medlemmene delta.
Merknader til § 11
Nemndas avgjørelser treffes som hovedregel i møter. Nemnda kan imidlertid, dersom det finnes påkrevd, avholde telefonmøter eller saksgang med votering pr. post. Dette vil særlig gjelde i hastesaker, hvor det er nødvendig med en rask avgjørelse.
Nemnda skal gjøre en samlet vurdering av saksbehandlingen og av de forutsetninger som er lagt til grunn for de tidligere vurderinger som er gjort i saken. Nemnda må legge vekt på å opplyse saken best mulig og sørge for at saksbehandlingen ivaretar en best mulig faglig oppdatering slik at den kan treffe avgjørelser på bakgrunn av dokumentasjon som ivaretar eventuell ny medisinsk kunnskap.
Dersom klagen, i saker som gjelder klage over avgjørelser etter § 3, også omfatter spesialisthelsetjenestens vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp eller fastsettelse av frist etter § 4, skal nemnda vurdere om disse spørsmålene skal forelegges for Helsetilsynet i fylket til uttalelse. Dersom det gjelder en hastesak hvor det er nødvendig med en rask avgjørelse, kan foreleggelse for Helsetilsynet i fylket unnlates. I saker der spesialisthelsetjenesten har fastslått at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, bør klagenemnda legge denne vurderingen til grunn.
For enkelte sykdomsgrupper har Statens helsetilsyn opprettet rådgivende faggrupper. Det er naturlig at disse kan få anledning til å uttale seg om klagesakene.
Nemnda bør offentliggjøre vedtak av prinsipiell betydning. Offentliggjøring skjer på den måte som til enhver tid finnes mest hensiktsmessig. Regler om taushetsplikt må ivaretas på vanlig måte.
Merknader til § 13
Nemndas medlemmer, sekretariatets ansatte og andre som måtte ha befatning med den enkelte sak har taushetsplikt om det de får vite om noens personlige forhold.
Merknaden til § 6 annet ledd skal lyde:
Det er Arbeids- og velferdsdirektoratet som har ansvar for å skaffe dette tilbudet. Arbeids- og velferdsdirektoratet er ikke pålagt noen aktivitetsplikt når det gjelder å oppsøke pasienter med et tilbud etter fristbrudd. Pasienten kan selv rette kravet mot Arbeids- og velferdsdirektoratet eller få assistanse av fastlegen (eller eventuelt den henvisende legen). Det er heller ikke noe til hinder for at den institusjonen som har brutt fristen, henvender seg til Arbeids- og velferdsdirektoratet i samråd med pasienten.
Overskriften til § 8 skal lyde:
§ 8.Klagenemndas kompetanse
Nåværende § 8 første ledd oppheves.
Overskriften til § 10 skal lyde:
§ 10.Sammensetning av nemnda i den enkelte sak
Overskriften til § 11 skal lyde:
§ 11.Saksbehandling i klagesaker
I merknadene til § 2 skal fjerde avsnitt skal lyde:
At pasienten må ha forventet nytte av helsehjelpen er vilkår nummer to. Dette er presisert i bestemmelsens tredje ledd. Helsehjelpen skal være dokumentert effektiv. Det skal foreligge god vitenskapelig dokumentasjon for at forholdene kan forandres til det bedre ved medisinskfaglig eller tverrfaglig spesialisert behandling. Når det gjelder behandling for rusmiddelmisbruk, se nedenfor. Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling. Dog gjelder det i helt spesielle tilfeller unntak for eksperimentell og utprøvende behandling i utlandet. Unntaket fremgår av forskriften § 3.
I merknadene til § 2 oppheves niende avsnitt som følge av at § 2 fjerde ledd er opphevet.
Merknader til § 4 skal lyde:
Etter pasientrettighetsloven § 2-2 har pasient som henvises til sykehus, spesialistpoliklinikk eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk som inngår i fritt sykehusvalgordningen, rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt.
Fristen på 30 virkedager er en maksimumsfrist, og det må vurderes om det er forsvarlig å la pasienten vente så lenge. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. I de tilfeller det er nødvendig for å kunne foreta en forsvarlig vurdering, skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles til undersøkelse. Det fremgår av pasientrettighetsloven § 2-2 fjerde ledd at pasienten ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har rett til å få en raskere vurdering enn 30 virkedager. I de generelle merknadene til bestemmelsen uttalte Sosialkomiteen at det bør være en maksimumsfrist på 15 dager i slike tilfeller. Det beror på en konkret helhetsvurdering basert på medisinskfaglig eller tverrfaglig spesialisert skjønn om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet. Kravet til forsvarlighet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 må veie tungt i vurderingen. I tillegg vil det være avgjørende om formålene som begrunner retten til vurdering nås. Pasienten skal sikres adgang til spesialisthelsetjenesten, og man må ha grunnlag for å avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Pasientens videre utrednings- og behandlingsbehov skal på bakgrunn av vurderingen kunne planlegges forsvarlig slik at pasienten kan informeres om dette.
Legen som foretar vurderingen av pasienten skal fatte vedtak om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2 eller eventuelt rett til behandling i utlandet etter § 3. Pasienten har rett til behandling som oppfyller nyttekriteriet i forskriftens § 2 første ledd nummer 2. Det nærmere innholdet i retten til nødvendig helsehjelp må altså fastlegges for den enkelte pasienten.
Fra 1. september 2004 skal spesialisthelsetjenesten selv, etter en konkret faglig vurdering av den enkelte pasienten som har rett til nødvendig helsehjelp, fastsette tidspunktet for når faglig forsvarlighet krever at helsehjelpen må ytes pasienten. Fristen må settes slik at helsehjelpen kan ytes på et tidspunkt hvor man ved medisinsk eller tverrfaglig spesialisert undersøkelse og behandling oppnår forbedring av pasientens helsetilstand, unngår at tilstanden forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Tidspunktet vil bero på en konkret helhetsvurdering basert på et medisinsk eller tverrfaglig spesialisert skjønn.
Av bestemmelsens annet ledd følger at det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienten får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp. Også andre institusjoner enn de det regionale helseforetaket eier og driver, kan påta seg ansvar for å oppfylle pasientens rettigheter basert på avtaler med det regionale helseforetaket.
I situasjoner hvor kapasiteten i helsevesenet ikke er tilstrekkelig til å dekke etterspørselen etter helsetjenester, skal pasienter med rett til nødvendig helsehjelp prioriteres foran andre pasienter. Blant rettighetspasientene skal de alvorligst syke prioriteres foran de mindre syke. Lønning II-utvalgets prioriteringskriterier skal legges til grunn, jf. NOU 1997:18 Prioritering på ny.
Pasientens rett til nødvendig helsehjelp innen den fastsatte fristen faller ikke bort selv om pasienten benytter retten til valg av sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. pasientrettighetsloven § 2-4.
I merknadene til § 8 oppheves første avsnitt som følge av at § 8 første ledd er opphevet.
I merknadene til § 8 skal nåværende annet avsnitt (nytt første avsnitt) siste setning lyde:
Det følger av første ledd at denne nemnda er videreført med hjemmel i pasientrettighetsloven § 7-2 annet ledd.
Merknader til § 9 og § 10 skal lyde:
Merknader til § 9
Etter annet ledd skal klagenemnda være tverrfaglig sammensatt, inkludert medisinsk og juridisk kompetanse. Nemnda skal ha et eget sekretariat. Sekretariatet skal inneha juridisk kompetanse.
Merknader til § 10
Departementet ser det som viktig at alle medlemmene deltar i avgjørelsen av den enkelte sak. Dette for å få et bredest mulig vurderingsgrunnlag sett i forhold til at nemnda skal være tverrfaglig sammensatt. Det kan imidlertid foreligge spesielle tilfeller hvor sykdommens karakter gjør at vedtak må treffes raskt. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at det kan treffes vedtak uten at samtlige medlemmer deltar i avgjørelsen. Deltagelse av nemndas leder og to av de øvrige medlemmene/varamedlemmene er derfor tilstrekkelig.
Nye merknader til § 4a skal lyde:
Merknader til § 4a
Bestemmelsen stadfester en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet.
Bestemmelsens første ledd omhandler maksimal ventetid for vurdering i spesialisthelsetjenesten etter henvisning. Ifølge pasientrettighetsloven § 2-2 første ledd første punktum er den alminnelige vurderingsfristen 30 virkedager (se merknadene til § 4). Vurderingsfristen regnes fra den dato henvisningen er mottatt, se også forskrift 7. desember 2000 nr. 1233 om ventelisteregistrering § 3 fjerde ledd. For barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet er vurderingsfristen 10 virkedager. Denne særskilte vurderingsfristen er fastsatt med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-2 femte ledd. Fristen på 10 virkedager er en maksimumsfrist, og det må vurderes om faglig forsvarlighet tilsier at vurderingen må foretas raskere.
Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen, jf. pasientrettighetsloven § 2-2 tredje ledd første punktum. I de tilfeller det er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering, skal supplerende opplysninger innhentes eller pasienten innkalles til undersøkelse, jf. pasientrettighetsloven § 2-2 tredje ledd annet punktum. Det skal vurderes om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, jf. denne forskriften § 4 første ledd første punktum, og eventuelt fastsettes en frist for oppfyllelse av rettigheten.
Bestemmelsens annet ledd omhandler maksimal ventetid for oppstart av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten for de som er vurdert å ha rett til nødvendig helsehjelp. Etter § 4 første ledd annet punktum, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd annet punktum, skal spesialisthelsetjenesten fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en rettighetspasient senest skal få nødvendig helsehjelp. For barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet er maksimal ventetid 65 virkedager. Dette er fastsatt med hjemmel i pasientrettighetsloven § 2-1 syvende ledd første punktum. Fristen på 65 virkedager regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
Fristen på 65 virkedager er en maksimumsfrist, og endrer ikke på det forhold at spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få oppfylt sin rettighet. Behandlingsfristen skal også for denne gruppen fastsettes på grunnlag av en konkret og individuell vurdering av pasientens tilstand, hvor faglig forsvarlighet vil kunne tilsi at helsehjelpen må gis raskere enn innen 65 virkedager. Maksimumsfristen innebærer at ingen rettighetspasienter under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet skal vente lenger enn 65 virkedager på helsehjelp. De pasientene som trenger helsehjelp raskere, vil fortsatt ha rett til det.
Retten til vurdering innen 10 virkedager gjelder for pasienter som ikke er fylt 23 år på det tidspunktet henvisningen sendes. Retten til oppstart av helsehjelp innen 65 virkedager gjelder uavhengig av om pasienten mottar poliklinisk behandling eller døgnbehandling. Pasientens rett til nødvendig helsehjelp innen behandlingsfristen faller ikke bort selv om pasienten benytter retten til valg av sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. pasientrettighetsloven § 2-4.
I merknadene til § 6 skal første avsnitt lyde:
Den tidligere gjeldende kapasitetsbegrensningen i pasientrettighetsloven § 2-1 er opphevet ved de endringene i bestemmelsen som trer i kraft 1. september 2004. Dette har sammenheng med at dersom den fastsatte fristen etter § 4 eller § 4a går ut uten at pasienten har mottatt et tilbud om nødvendig helsehjelp, utvides pasientens rett til også å gjelde tilbud som ytes privat eller i utlandet, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd. Etter fristbruddet har pasienten krav på helsehjelp uten opphold. Det vil si så snart som mulig.
I merknadene til § 8 skal nåværende tredje avsnitt (nytt annet avsnitt) lyde:
Tilsvarende bestemmelser om nemndas organisasjon og saksbehandling som de som var nedfelt i bidragsforskriften, er tatt inn i kapittel II i denne forskriften. Nemnda vil være klageinstans for vedtak om rett til behandling i utlandet som er truffet av spesialisthelsetjenesten i forbindelse med vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-2 eller i forbindelse med eventuell videre vurdering og behandling etter at 10-/30-dagers fristen er utløpt.
I merknadene til § 11 skal tredje avnitt lyde:
Dersom klagen, i saker som gjelder klage over avgjørelser etter § 3, også omfatter spesialisthelsetjenestens vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp eller fastsettelse av frist etter § 4 eller § 4a, skal nemnda vurdere om disse spørsmålene skal forelegges for Helsetilsynet i fylket til uttalelse. Dersom det gjelder en hastesak hvor det er nødvendig med en rask avgjørelse, kan foreleggelse for Helsetilsynet i fylket unnlates. I saker der spesialisthelsetjenesten har fastslått at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, bør klagenemnda legge denne vurderingen til grunn.
Merknad til § 1 skal lyde:
Bestemmelsen angir nærmere virkeområde for pasientrettighetsloven kapittel 2. I utgangspunktet gjelder pasientrettighetsloven for alle som oppholder seg i riket. Etter pasientrettighetsloven § 1-2 første ledd kan det imidlertid i forskrift gjøres unntak fra lovens kapittel 2 for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket. I bestemmelsen er gjort unntak når det gjelder personer som ikke har fast opphold i riket. Bestemmelsen omfatter både somatikk og psykiatri.
Bestemmelsen omhandler rett til helsehjelp, dvs. naturalytelsen. Den regulerer ikke dekning av utgiftene. At en person har rett til helsehjelp medfører ikke at personen har rett til slik hjelp vederlagsfritt. Pasienter som ikke har fast opphold i riket og som ikke er trygdet etter folketrygdloven eller stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annen stat, skal selv dekke kostnadene ved helsehjelp fullt ut. Dette innebærer at som hovedregel skal personer uten lovlig opphold i landet selv dekke kostnadene ved behandlingen. Det er imidlertid etter gjeldende praksis ikke anledning til å kreve forhåndsbetaling for øyeblikkelig hjelp eller helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som ikke kan vente.
Dersom det er tvil vedrørende hvor en person som ikke har fast opphold i riket skal anses bosatt, anses den oppholdskommunen hvor vedkommende opplyser å oppholde seg for å være vedkommendes bostedskommune.
- ledd
Fastsetter hovedregelen om at pasientrettighetsloven kapittel 2 fullt ut bare omfatter personer som har lovlig opphold i riket, og som oppfyller minst ett av de tre alternativene. Med «lovlig opphold» forstås personer som har lovlig oppholdsgrunnlag i riket etter utlendingsregelverket. Hvis en person har lovlig opphold i riket og omfattes av ett av alternativene, vil vedkommende ha alle rettigheter i henhold til pasientrettighetsloven kapittel 2. Det vil si at vedkommende har samme rettigheter når det gjelder helsetjenester som vanlige norske borgere.
Bokstav a)
Med «fast opphold» menes at personens opphold i riket er ment å vare eller har vart i minst 12 måneder. Bestemmelsen samsvarer med definisjonen i folketrygdloven § 2-1 om hvem som anses som bosatt i Norge.
Bokstav b)
Bestemmelsen viser til medlemmer av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester. Dette omfatter personer som er medlemmer av folketrygden med rett til ytelse etter folketrygdloven kapittel 5, jf. § 5-2 første ledd. Om en person er medlem av folketrygden fremkommer av reglene i folketrygdloven kapittel 2. Blant annet er personer som oppholder seg lovlig og er bosatt i Norge eller arbeidstakere i Norge, medlemmer av folketrygden.
Bokstav c)
Norge har inngått gjensidige avtaler (konvensjoner) med enkelte land om helsehjelp til disse lands statsborgere, eventuelt personer som er bosatt/trygdet i disse land. Avtalene gjelder i hovedsak helsehjelp som det oppstår behov for mens vedkommende oppholder seg i Norge. Det må i det enkelte tilfellet vurderes om pasienten og den aktuelle helsehjelpen dekkes av avtalen. Informasjon om hvilke trygdeavtaler Norge har inngått fås hos NAV.
- ledd
Bestemmelsen angir at alle under 18 år som fysisk oppholder seg i riket som hovedregel har tilnærmet samme rett til helsetjenester som vanlige norske borgere, både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette omfatter også helsekontroll ved helsestasjon og skolehelsetjeneste. Videre har de vanlig rett til vurdering for henvisning til spesialisthelsetjenesten, fornyet vurdering, fritt sykehusvalg og individuell plan. Rett til fastlege omfattes ikke.
Med «hensynet til barnet» tenkes hovedsakelig på tilfeller der det er avgjørende for resultatet av en behandling at den ikke avbrytes, dvs. i de tilfeller det er helt klart at det å avbryte behandling før den er fullført vil kunne være til skade for barnet. Hvis den som vurderer barnets helsetilstand er kjent med at barnet snarlig vil forlate landet, skal slik behandling ikke igangsettes dersom dette anses å være til barnets beste.
- ledd
Angir at alle som fysisk oppholder seg i landet skal ha rett til øyeblikkelig hjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og rett til vurdering av helsetilstanden iht. pasientrettighetsloven § 2-2 første, tredje og fjerde ledd.
- ledd
Bokstav a)
Alle har rett til helsehjelp som ikke kan vente. Dette er tilstander der hurtig behandling er avgjørende for utfallet eller for å sikre nødvendig smertelindring. Tilstander som krever behandling innen tre uker for ikke å utgjøre en fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter, gir rett til hjelp. Vurderingen av hvilke tilstander som ikke kan avvente behandling må gjøres på individuelt, medisinsk grunnlag. Dersom vurderingen av pasientens tilsier at behandling bør gis innen tre uker, har pasienten rett til behandling.
Tabellen nedenfor tar for seg eksempler på tilstander som kan falle innunder betegnelsen helsehjelp som «ikke kan vente». Eksemplene må ses som et utgangspunkt og en veiledning for de individuelle vurderinger som uansett må foretas, og er ikke uttømmende.TilstandAktuell behandlingAlvorlighetTidsrom behandling antas å kunne venteUtfall ubehandletTIA Forvarsel til hjerneslagUtredning ProfylaksePotensielt alvorlig0–3 ukerRisiko for utvikling av hjerneslagTruende hjerteinfarktUtredning, evt. blokking eller bypass-kirurgiPotensielt alvorlig/dødelig0–2 ukerUtvikling av hjerteinfarkt, død, hjertesviktIschias med økende lammelserUtredning KirurgiAlvorlig2–3 ukerUtbredte lammelser, inkontinensVarige lammelserGangrenøse sårAmputasjonAlvorlig1–2 ukerGenerell infeksjon Økende gangrenBrannskader grad 3Plastisk kirurgiAlvorlig2 ukerInfeksjon med spredningTruende psykoseMedikamentell behandlingAlvorligDagerAkutt forverrelse, fare for seg selv eller andreAlvorlig depresjon med suicidfareMedikamentell behandling ECTDagerSuicidMistanke om svært alvorlig kreftsykdomMedikamentell behandling/ kirurgi/ stråleterapiAlvorligDagerNært forestående dødKreft i terminalt stadiumPalliativ behandlingAlvorlig2 ukerStore lidelser Redusert livskvalitet
Ved tilstander der en person er psykisk ustabil på en slik måte at det kan være grunnlag for tvungent psykisk helsevern, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern.
Dersom helsepersonellet har fått sikker kunnskap om at personen skal forlate landet tidligere, skal faktisk utreisedato legges til grunn i vurderingen av om helsehjelpen kan vente. Helsepersonell har ingen plikt til å undersøke når utreise skal skje.
Bokstav b)
Leddet angir at alle gravide har krav på helsehjelp i forbindelse med graviditeten – både svangerskaps- og barselomsorg er omfattet. Gjeldende retningslinjer fra Helsedirektoratet skal legges til grunn for den hjelpen som skal ytes. Rett til helsehjelp under fødselen følger av rett til øyeblikkelig hjelp etter 2. ledd.
Bokstav c)
Angir at alle har rett til å få utført svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven.
Bokstav d)
Viser til at alle har rett til smittevernhjelp i henhold til regelen i smittevernloven § 6-1.
Bokstav e)
Angir at alle som er undergitt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17, har rett til nødvendig helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt. Dette innebærer at personer som er undergitt frihetsberøvelse skal ha tilnærmet samme rett til helsehjelp som andre innsatte, uavhengig av vedkommendes oppholdsstatus og oppholdstid i landet. Dette innebærer videre at også forebyggende og rehabiliterende behandling omfattes. Det er kun helsehjelp som uten nevneverdige konsekvenser kan utsettes til frihetsberøvelsen er over, disse personene ikke har rett til.
*Forskrift 10. april 2015 nr. 339 om endringer i forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften), fastsatt ved kgl.res. 10. april 2015, trer i *
Forskrift 10. april 2015 nr. 339 om endringer i forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften), fastsatt ved kgl.res. 10. april 2015, trer i kraft 1. november 2015.
Merknader til § 1 skal lyde:
Bestemmelsen angir hvem som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2. Det stilles to vilkår som begge må være oppfylt for at pasienten skal ha rett til nødvendig helsehjelp. Vilkårene fremgår nå også av loven, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2.
Etter prioriteringsforskriften § 1 må for det første pasienten ha forventet nytte av helsehjelpen. Med forventet nytte av helsehjelpen menes at kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelpen. Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling. Det er imidlertid i spesielle tilfeller åpnet for at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet, se merknad til § 3. Det andre vilkåret er at det foreligger et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientens helsetilstand behandlingen forventes å gi.
Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp bygger på sammenhengen mellom en medisinsk vurdering av behov, muligheten for å forbedre den ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet. Vilkårene skal vurderes samlet. Etter endringene i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd, omfatter begrepet spesialisthelsetjeneste nå også tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det vil si tjenester med både helsefaglig og sosialfaglig behandling. Under behandlingen av rusreformen fremhevet sosialkomiteen betydningen av at rusmiddelavhengige som trenger behandling for sitt rus- og avhengighetsproblem likestilles og gis samme rettigheter som andre pasientgrupper, jf. Innst. O. nr. 4 (2003–2004). Samtidig pekte komiteen på at behandlingstilbudet skal være tverrfaglig. Komiteen uttaler blant annet følgende på side 14:
Bestemmelsen må forstås i lys av denne utvidelsen av begrepet spesialisthelsetjeneste og disse uttalelsene i forarbeidene. Vurderingen av om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen blir i disse tilfellene en vurdering av forventet nytte av den aktuelle behandlingen (enten behandlingen har et helsefaglig eller hovedsakelig sosialfaglig innhold). Det vil si en vurdering av om det foreligger god dokumentasjon for at den aktuelle behandlingen kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen.
Merknader til § 2 skal lyde:
Bestemmelsen tydeliggjør at spesialisthelsetjenesten i prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal legge følgende tre prioriteringskriterier til grunn; nytte, ressurs og alvorlighet, jf. Meld. St. 38 (2020–2021).
Merknader til § 3 skal lyde:
Det fremgår av § 3 første ledd første punktum at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi det ikke finnes et tilbud i riket eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a annet ledd bokstav a. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a annet ledd bokstav a at pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2. Begrepet helsehjelp er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Det vises til Prop. 80 L (2018–2019) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (helsehjelp i utlandet) kapittel 5.3 for en nærmere omtale av innholdet i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a annet ledd bokstav a.
Det følger av bestemmelsens første ledd andre punktum at det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. I tillegg må pasientens tilstand og den aktuelle helsehjelpen tilfredsstille kravene i § 2. Det vises til merknadene til § 1. Vurderingen av om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, skal være individuell og ta utgangspunkt i internasjonal medisinsk vitenskap. Pasientens nytte må vurderes opp mot det aktuelle behandlingsopplegget i utlandet og representativ internasjonal medisin.
Dersom nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 4-4, har besluttet at den aktuelle helsehjelpen ikke innføres i Norge, vil pasienten ikke ha rett til å få dekket utgiftene til slik helsehjelp i utlandet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a tredje ledd.
Hovedregelen om at eksperimentell og utprøvende behandling faller utenfor videreføres. Enkeltpersoner innen sykdomsgrupper som er så sjeldne, og/eller så vanskelige og ressurskrevende, at det ikke er bygget opp nasjonal kompetanse, kan unntaksvis få eksperimentell behandling i utlandet. Det legges vekt på hvorvidt det er, eller har vært, praktisk mulig eller ønskelig å gjennomføre kontrollerte studier innen en rimelig tidshorisont. Det presiseres at en pasient kun unntaksvis og i spesielle tilfeller vil kunne få slik behandling i utlandet. Det kreves at pasienten har en mer alvorlig tilstand når det gjelder eksperimentell behandling enn utprøvende behandling. Dette skyldes at det er bedre dokumentasjon for utprøvende behandling enn eksperimentell behandling. Ved vurderingen kan kostnadshensyn tillegges vekt.
Til de enkelte definisjonene:Ved eksperimentell behandling er avstanden til tilstrekkelig dokumentasjon relativt stor, og man krever som regel dyreforsøk i første omgang for å avgjøre om man skal gå videre med kliniske forsøk. Samfunnet har ansvar for å tilby etablerte og dokumenterte helsetjenester til befolkningen, og alle andre tjenester bør i første omgang gjøres til gjenstand for forskning på grunnlag av godkjente forskningsprotokoller, normalt som klinisk kontrollerte studier. Dette hensynet gjelder både innenlands og utenlands. Undersøkelsene ved eksperimentell behandling legger spesielt vekt på å avklare bivirkninger, maksimal tolerabel dose og behandlingseffekt. I forbindelse med medikamentell utprøving gjelder dette vanligvis fase I- eller fase II-studier.Ved utprøvende behandling ytes samme behandling som ved eksperimentell behandling, men den utføres som ledd i en vitenskapelig kontrollert studie av en lovende behandlingsmetode. I forbindelse med utprøvende medikamentell behandling gjelder dette vanligvis en fase III-studie.Sjeldne sykdomstilstander omfatter sykdommer som er for sjeldne eller spesielle til at det er ansett hensiktsmessig å bygge opp kompetanse, eller sette i gang forsøksstudier, i Norge. Hvor vanskelig og ressurskrevende tilstanden er, skal tillegges vekt. Det bør tas hensyn til hvorvidt det er praktisk mulig å gjennomføre kontrollerte studier innen en rimelig tidshorisont i Norge. Sykdomstilstanden skal vurderes snevert i den forstand at man ikke skal operere med store og generelle sykdomsgrupper, slik som for eksempel kreftsykdommer eller nevrologiske sykdommer.
I de tilfeller det foreligger et tilbud om adekvat helsehjelp i Norge, men pasienten ikke mottar helsehjelpen pga. manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten, vil pasienten ikke ha rett til helsehjelp etter prioriteringsforskriften § 3. Dette er presisert i bestemmelsens siste ledd.
Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste får den nødvendige helsehjelpen innen den fastsatte tidsfristen, har pasienten rett til helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2b første ledd.
Uavhengig av om det foreligger fristbrudd kan en pasient søke HELFO om refusjon av utgifter til helsetjenester mottatt i andre EØS-land etter forskrift 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Det vises til prioriteringsforskriften § 6.
Merknader til § 4 skal lyde:
Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a har pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten krav på å få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt av spesialisthelsetjenesten. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Dersom pasienten vurderes til å ha rett til nødvendig helsehjelp, har pasienten samtidig rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for når helsehjelpen senest skal være påbegynt og rett til å få fastsatt tidspunkt for oppstart av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen.
Det beror på en konkret helhetsvurdering basert på medisinskfaglig eller tverrfaglig spesialisert skjønn om retten til vurdering er oppfylt i det enkelte tilfellet. Kravet til forsvarlighet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 må veie tungt i vurderingen. I tillegg vil det være avgjørende om formålene som begrunner retten til vurdering nås. Pasienten skal sikres adgang til spesialisthelsetjenesten, og man må ha grunnlag for å avgjøre om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
Legen som foretar vurderingen av pasienten, skal fatte vedtak om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter § 1 eller eventuelt rett til behandling i utlandet etter § 3. Pasienten har rett til behandling som oppfyller nyttekriteriet i forskriftens § 2. Det nærmere innholdet i retten til nødvendig helsehjelp må altså fastlegges for den enkelte pasienten.
Dersom pasienten vurderes å ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal spesialisthelsetjenesten innen de samme ti dagene som er omtalt ovenfor, fastsette en tidsfrist for når pasienten senest skal få helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a første ledd. Fristen skal fastsettes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd andre og tredje punktum.
Fristen skal settes på grunnlag av en individuell og konkret helsefaglig vurdering av den enkelte pasient. Den fristen som fastsettes kan ikke fastsettes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten får helsehjelpen og er avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av retten til å få helsehjelp.
Tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen skal være påbegynt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a andre ledd. Presiseringen av at tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen skal være påbegynt, innebærer blant andre at dersom spesialisthelsetjenesten må endre tidspunktet som er formidlet til pasienten, skal det gis et nytt tidspunkt til pasienten innenfor den samme tidsfristen. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne et tidspunkt før tidsfristen, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO, jf. § 2-2b første ledd.
Oppfyllelsen av fristen skal være en reell start av et pasientforløp uavhengig av om pasientforløpet starter med utredning eller behandling. I mange tilfeller vil behandling og utredning være integrerte deler i et pasientforløp, for eksempel ved at utredning og behandling skjer samtidig eller at pasienten gis flere ulike behandlinger i sekvens. Et tidspunkt for innledende samtale som ikke omfatter aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes, vil ikke oppfylle kravet om fastsettelse av tidspunktet for oppstart av helsehjelpen. En digital konsultasjon kan oppfylle kravet såfremt en slik konsultasjon omfatter aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes. Tidsfristen relaterer seg til når helsehjelpen skal være påbegynt, enten i form av utredning eller behandling. Når helsehjelpen påbegynnes skal pasienten også ha et videre forsvarlig pasientforløp, selv om det ikke settes nye tidsfrister. Det innebærer at det ikke er anledning til å ha en første konsultasjon med en pasient før tidsfristen, for så å la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid.
Merknader til § 4a skal lyde:
Bestemmelsen stadfester en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet.
Etter § 4 første ledd andre punktum skal spesialisthelsetjenesten fastsette en tidsfrist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient senest skal få nødvendig helsehjelp. For barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet er maksimal ventetid 65 virkedager. Dette er fastsatt med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a siste ledd. Fristen på 65 virkedager regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
Fristen på 65 virkedager er en maksimumsfrist, og endrer ikke på det forhold at spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få oppfylt sin rettighet. Behandlingsfristen skal også for denne gruppen fastsettes på grunnlag av en konkret og individuell vurdering av pasientens tilstand, hvor faglig forsvarlighet vil kunne tilsi at helsehjelpen må gis raskere enn innen 65 virkedager. Maksimumsfristen innebærer at ingen pasienter med rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet skal vente lenger enn 65 virkedager på helsehjelp. De pasientene som trenger helsehjelp raskere, vil fortsatt ha rett til det.
Retten til nødvendig helsehjelp innen 65 virkedager gjelder uavhengig av om pasienten mottar poliklinisk behandling eller døgnbehandling.
Merknader til § 8 til § 13 oppheves.
§ 1 skal lyde:
§ 1.Virkeområde for pasientrettighetsloven kapittel 2
Pasientrettighetsloven kapittel 2 gjelder fullt ut bare for personer som har lovlig opphold i riket og som entenhar fast opphold i riket, det vil si opphold som er ment å vare eller har vart minst 12 måneder, ellerer medlemmer av folketrygden med rett til stønad ved helsetjenester, ellerhar rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat (konvensjonspasienter).
For personer under 18 år som ikke oppfyller vilkårene i første ledd, gjelder pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd og andre ledd første og andre punktum og § 2-3 til § 2-5, med mindre hensynet til barnet tilsier at helsehjelpen ikke skal ytes.
Alle personer som oppholder seg i riket, har rett til helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd første punktum, tredje ledd og § 2-2 første, tredje og fjerde ledd.
Alle personer som oppholder seg i riket, har i tillegg rett til følgende helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd andre punktum og andre ledd første og andre punktum:helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevernnødvendig helsehjelp før og etter fødselsvangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortlovensmittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1helsehjelp som ikke bør vente til frihetsberøvelsen er opphørt, dersom vedkommende er undergitt frihetsberøvelse som nevnt i folketrygdloven § 2-17.
Ny § 1 skal lyde:
§ 1.Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd, når:pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen ogden forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen.
§ 10 annet ledd annet punktum oppheves.
§ 11 nytt femte ledd skal lyde:
Nemndas leder kan bestemme at sekretariatet kan treffe avgjørelser på vegne av nemnda.
§ 12 andre punktum skal lyde:
Overtredelse straffes etter straffeloven § 209 og § 210.
§ 13 annet punktum skal lyde:
Søksmål rettes mot Staten ved klagenemnda.
§ 15 tredje ledd skal lyde:
Klagenemnda som er oppnevnt etter § 9, avgjør også klagesaker over vedtak truffet av Rikstrygdeverket før 1. september 2004 med hjemmel i forskrift 14. januar 1999 nr. 19 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet, jf. den tidligere gjeldende § 5-22 i folketrygdloven.
§ 15 oppheves.
§ 2 overskriften skal lyde:
Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
§ 2 første ledd nr. 2 skal lyde:
pasienten, med det unntaket som er nevnt i § 3 annet ledd, kan ha forventet nytte av helsehjelpen og
§ 2 nytt fjerde ledd skal lyde:
I dispensasjonssaker etter bioteknologiloven § 2-14 er det den alvorlige, arvelige sykdommen som kan begrunne adgang til genetisk undersøkelse av befruktede egg, som skal oppfylle kriteriene som er omtalt i første ledd. I tillegg skal kriteriene i bioteknologiloven § 2-14 være oppfylt.
§ 2 fjerde ledd oppheves.
§ 2 tredje ledd skal lyde:
Med forventet nytte av helsehjelpen menes at det foreligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen.
§ 2 første ledd skal lyde:
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b annet ledd, når:pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes ogpasienten, med det unntaket som er nevnt i § 3 annet ledd, kan ha forventet nytte av helsehjelpen ogde forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.
Ny § 2 skal lyde:
§ 2.Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd, når:pasienten, med det unntaket som er nevnt i § 3 andre ledd, kan ha forventet nytte av helsehjelpen ogde forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.
Med forventet nytte av helsehjelpen menes at kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelpen.
§ 2 skal lyde:
§ 2.Prioritering av pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Spesialisthelsetjenesten skal prioritere pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ut fra følgende kriterier:Et tiltaks prioritet øker i tråd med den forventede nytten av tiltaket. Den forventede nytten av et tiltak vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at tiltaket kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:overlevelseforbedring eller redusert tap av mestring og/eller fysisk eller psykisk funksjonreduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehagEt tiltaks prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på.Et tiltaks prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra:risiko for død eller tap av mestring og/eller funksjongraden av tap av mestring og/eller fysisk eller psykisk funksjonsmerter, fysisk eller psykisk ubehag
Både nå-situasjonen, varighet og tap av fremtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med tiltaket.
Ny § 2a skal lyde:
§ 2a.Prioritering av pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
Spesialisthelsetjenesten skal prioritere pasienter med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ut fra alvorlighets- og hastegrad. I prioriteringen av pasienter skal det legges vekt på prognosetap med hensyn til livslengde og livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes.
I § 3 første og andre ledd gjøres følgende endringer:
En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b femte ledd. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode og at pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstiller kravene i § 2.
I spesielle tilfeller kan enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i § 2 ikke er oppfylt.
§ 2a oppheves.
§ 3 annet ledd skal lyde:
Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2 i denne forskriften, får tilbud om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen den tid som følger av første ledd. Dette gjelder bare innen offentlig finansiert institusjon i riket eller fra en annen tjenesteyter som det regionale helseforetaket har inngått avtale med om yting av slik helsehjelp.
Merknadene til forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp oppheves.
Ny § 3 skal lyde:
§ 3.Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge
En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode og at pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstiller kravene i § 2.
I spesielle tilfeller kan enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt.
I denne paragrafen menes med:
eksperimentell behandling:udokumentert behandling som ikke er ledd i kontrollerte undersøkelser, og hvor virkning, risiko og bivirkninger er ukjent eller ufullstendig klarlagt.
utprøvende behandling:behandling som utprøves som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon i forhold til etablert behandling ennå ikke er tilfredsstillende.
sjeldne sykdomstilstander:sykdommer eller sykdomstilstander som forekommer så sjelden og/eller er så spesielle, at det ikke er bygget opp noe nasjonal kompetanse.
Manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten gir ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen. Rett til behandling omfatter ikke forsendelse av laboratorieprøver for analyse ved utenlandsk tjenesteyter uten som ledd i behandling i utlandet.
§ 3 første ledd skal lyde:
En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode og at pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstiller kravene i § 2.
§ 3 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Vurderingen av pasientens nytte av behandlingen skal være individuell og ta utgangspunkt i internasjonal medisinsk vitenskap.
§ 3 første ledd første punktum skal lyde:
En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi det ikke finnes et tilbud i riket eller helsehjelpen i utlandet er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a annet ledd bokstav a.
§ 3 overskriften skal lyde:
Helsehjelp i utlandet ved manglende tilbud i Norge
§ 4 annet ledd oppheves.
§ 4 første ledd skal lyde:
Den som er forpliktet til å foreta vurdering av en pasient etter pasientrettighetsloven § 2-2, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet.
§ 4 første ledd skal lyde:
Den som er forpliktet til å foreta vurdering av en pasient etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet.
Ny § 4 skal lyde:
§ 4.Vurdering av og fastsettelse av frist for nødvendig helsehjelp
Den som er forpliktet til til å foreta en vurdering av en pasient etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, skal det fastsettes en frist, for når faglig forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet. Ved fristfastsettelsen skal prioritering gjøres etter § 2 a.
§ 4 skal lyde:
§ 4.Vurdering av og fastsettelse av tidsfrist for nødvendig helsehjelp
Den som er forpliktet til å foreta en vurdering av en pasient etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2a andre ledd, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, har pasienten samtidig rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for når helsehjelpen senest skal være påbegynt. Ved fastsettelse av tidsfristen skal prioritering gjøres etter § 2.
Ny § 4a skal lyde:
§ 4a.Særskilte fristregler for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
Barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet har rett til vurdering som nevnt i § 4 første ledd første punktum, innen 10 virkedager fra henvisningen er mottatt.
Fristen for oppfyllelse av rett til nødvendig helsehjelp som nevnt i § 4 første ledd annet punktum, skal ikke overstige 65 virkedager for pasienter nevnt i første ledd. Fristen regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
§ 4a første ledd oppheves. § 4a skal lyde:
§ 4a.Særskilt fristregel for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
Fristen for oppfyllelse av rett til nødvendig helsehjelp som nevnt i § 4 første ledd annet punktum, skal ikke overstige 65 virkedager for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Fristen regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
§ 4a skal lyde:
§ 4a.Særskilt tidsfristregel for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
Tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt som nevnt i § 4 første ledd andre punktum, skal ikke overstige 65 virkedager for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Tidsfristen regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp.
§ 5 annet punktum skal lyde:
Det skal også gis informasjon om retten til fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-3 og klageretten etter pasientrettighetsloven § 7-1 og § 7-2, herunder om klagefrist og klageinstans.
§ 5 og § 6 skal lyde:
§ 5.Informasjonsplikten
Den som har foretatt vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og om det skal fastsettes en individuell frist etter § 4 eller § 4a annet ledd, eventuelt om pasienten har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, skal informere pasienten og den som har henvist pasienten, skriftlig om resultatet av vurderingene. Det skal også gis informasjon om retten til fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-3 og klageretten etter pasientrettighetsloven § 7-1 og § 7-2, herunder om klagefrist og klageinstans. Er det fastsatt en frist etter § 4 eller § 4a annet ledd, skal det også informeres om bestemmelsene i § 6.
§ 6.Brudd på fristen
Når den fristen som er satt etter § 4 eller § 4a annet ledd har gått ut uten at pasienten har fått et tilbud om den helsehjelpen vedkommende er vurdert å ha rett til etter pasientrettighetsloven § 2-1, kan pasienten henvende seg direkte til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, som uten opphold skal skaffe et slikt tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
§ 5 første ledd skal lyde:
Den som har foretatt vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og om det skal fastsettes en individuell frist etter § 4 eller § 4a annet ledd, eventuelt om pasienten har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, skal informere pasienten og den som har henvist pasienten, skriftlig om resultatet av vurderingene. Det skal også gis informasjon om retten til fornyet vurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 og klageretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-1 og § 7-2, herunder om klagefrist og klageinstans. Er det fastsatt en frist etter § 4 eller § 4a annet ledd, skal det også informeres om bestemmelsene i § 6.
Ny § 5 skal lyde:
§ 5.Informasjonsplikten
Den som har foretatt vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, eventuelt om pasienten har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, skal skriftlig informere pasienten om resultatet av vurderingene. Det skal også gis informasjon om retten til en ny vurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3 og klageretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2, herunder om klagefrist og klageinstans.
Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp skal det presiseres om fristen etter § 4 eller § 4a gjelder oppstart av utredning eller behandling.
Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal pasienten også få informasjon om sted og tidspunkt for oppmøte. Dersom det er mulig skal pasienten få oppgitt en time for behandling eller utredning.
Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp skal pasienten også få informasjon om at spesialisthelsetjenesten skal kontakte HELFO ved fristbrudd eller forventet fristbrudd, jf. § 6, og at HELFO i så fall vil kontakte pasienten.
Henvisende instans skal få samme informasjon som pasienten.
§ 5 første og andre ledd skal lyde:
Den som har foretatt vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, eventuelt om pasienten har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, skal skriftlig informere pasienten om resultatet av vurderingene. Det skal også gis informasjon om retten til en ny vurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3.
Innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, har pasienten rett til å få informasjon fra spesialisthelsetjenesten om:Vurderingen av retten til nødvendig helsehjelpdet fastsatte tidspunktet for oppstart av helsehjelpen og informasjon om oppmøtestedden fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegyntklageadgangen, klagefristen og den nærmere fremgangsmåten ved klage.
§ 5 tredje ledd oppheves. Nåværende § 5 fjerde og femte ledd blir ny § 5 tredje og fjerde ledd.
§ 6 skal lyde:
Når den fristen som er satt etter § 4 har gått ut uten at pasienten har fått et tilbud om den helsehjelpen vedkommende er vurdert å ha rett til etter pasientrettighetsloven § 2-1, kan pasienten henvende seg direkte til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, og som uten opphold skal skaffe et slikt tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
§ 6 skal lyde:
§ 6.Brudd på fristen
Når den fristen som er satt etter § 4 eller § 4a annet ledd har gått ut uten at pasienten har fått et tilbud om den helsehjelpen vedkommende er vurdert å ha rett til etter pasientrettighetsloven § 2-1, kan pasienten henvende seg direkte til det organ som Helsedirektoratet bestemmer, som uten opphold skal skaffe et slikt tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
§ 6 første ledd skal lyde:
Når den fristen som er satt etter § 4 eller § 4a annet ledd har gått ut uten at pasienten har fått et tilbud om den helsehjelpen vedkommende er vurdert å ha rett til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1, kan pasienten henvende seg direkte til det organ som Helsedirektoratet bestemmer, som uten opphold skal skaffe et slikt tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
Ny § 6 skal lyde:
§ 6.Fristbrudd
Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2, eller har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, får tilbud om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen den fristen som er fastsatt i medhold av § 4 eller § 4a.
Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et tidspunkt for oppstart av utredning eller behandling før fristen for nødvendig helsehjelp senest skal gis, eller tidspunktet senere må endres slik at fristen ikke kan overholdes, eller dersom fristen er oversittet, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b fjerde ledd. Dersom fristen er oversittet kan også pasienten kontakte HELFO.
HELFO skal uten opphold skaffe pasienten et tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket eller om nødvendig i utlandet. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
I § 7 første setning gjøres følgende endringer:
En pasient som er uenig i den vurdering som er foretatt etter § 2, § 2a, § 3, § 4 eller § 4a, eller som mener at det ikke er foretatt slike vurderinger, kan klage til Fylkesmannen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
§ 6 nytt fjerde ledd skal lyde:
Uavhengig av om det foreligger fristbrudd kan pasienten søke om å få refundert utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land i samsvar med forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land. Pasienten kan også ha rett til å få dekket utgifter til helsetjenester i andre EØS-land etter vilkårene i rådsforordning (EF) nr. 883/2004. Søknad om refusjon etter forskrift om stønad mottatt i et annet EØS-land eller forhåndsgodkjenning etter rådsforordning (EF) nr. 883/2004 behandles av HELFO.
§ 6 tredje ledd skal lyde:
HELFO skal uten opphold skaffe pasienten et tilbud fra offentlig tjenesteyter eller om nødvendig fra privat tjenesteyter i riket. Pasienten kan ikke fritt velge tjenesteyter.
§ 6 fjerde ledd skal lyde:
Uavhengig av om det foreligger fristbrudd kan pasienten søke om å få refundert utgifter til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land i samsvar med forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 5-24a. Pasienten kan også ha rett til å få dekket utgifter til helsetjenester i andre EØS-land etter vilkårene i rådsforordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 20, jf. folketrygdloven § 1-3a. Vedtak etter rådsforordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 20 og forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land fattes av HELFO, jf. folketrygdloven § 21-11a.
§ 6 første og andre ledd skal lyde:
Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter § 1, eller har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, får tilbud om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen den tidsfristen som er fastsatt i medhold av § 4 eller § 4a.
Dersom det regionale helseforetaket ikke sørger for at pasienten får helsehjelpen påbegynt innen den fastsatte tidsfristen etter § 4 eller 4a, har pasienten rett til å få den påbegynt uten opphold, om nødvendig hos en privat tjenesteyter. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan fastsette et tidspunkt for oppstart av helsehjelpen før den fastsatte tidsfristen etter § 4 eller 4a, eller tidspunktet senere må endres slik at tidsfristen ikke kan overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO. Spesialisthelsetjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi nødvendige helseopplysninger til HELFO dersom det er nødvendig for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid. Dersom fristen er oversittet kan også pasienten kontakte HELFO.
§ 7 annet ledd annet punktum skal lyde:
Dersom den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar på grunnlag av en slik anmodning gjelder om pasienten har rett til behandling i utlandet, jf. § 3, kan han klage til den klagenemnda som er omtalt i § 9.
§ 7 tredje ledd oppheves.
Overskriften i kapittel II skal lyde:
§ 7 første ledd skal lyde:
En pasient som er uenig i den vurderingen som er foretatt etter § 2, § 3, § 4 eller § 4a eller som mener at det ikke er foretatt slike vurderinger, kan anmode om at spesialisthelsetjenesten oppfyller disse rettighetene, jf. pasientrettighetsloven § 7-1.
§ 7 andre ledd skal lyde:
Dersom en pasient er uenig i den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar på grunnlag av en slik anmodning, kan pasienten klage til Fylkesmannen, jf. pasientrettighetsloven § 7-2. Dersom den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar på grunnlag av en slik anmodning gjelder om pasienten har rett til behandling i utlandet, jf. § 3, kan han klage til den klagenemnda som er omtalt i § 9.
§ 7 skal lyde:
§ 7.Klagerett
En pasient som er uenig i den vurderingen som er foretatt etter § 2, § 3, § 4 eller § 4a, eller som mener at det ikke er foretatt slike vurderinger, kan klage til Fylkesmannen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2. Dersom den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar gjelder om pasienten har rett til behandling i utlandet, jf. § 3, kan han klage til den klagenemnda som er omtalt i § 9.
§ 7 skal lyde:
§ 7.Klagerett
En pasient som er uenig i den vurdering som er foretatt etter § 2, § 2a, § 4 eller § 4a, eller som mener at det ikke er foretatt slike vurderinger, kan klage til statsforvalteren, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.
Vedtak fattet etter § 3, kan påklages til klagenemnd oppnevnt etter § 9.
Vedtak etter rådsforordning (EF) nr. 883/2004 artikkel 20 eller forskrift 22. november 2010 nr. 1466 om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land, kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage), jf. folketrygdloven § 21-11a.
§ 7 andre ledd skal lyde:
Vedtak fattet etter § 3, kan påklages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage).
§ 8, § 9, § 10, § 11, § 12 og § 13 blir opphevet.
§ 8 første ledd skal lyde:
Klagenemnda avgjør klage over vedtak etter § 3, jf. pasientrettighetsloven § 7-2 annet ledd.
§ 8 tredje ledd blir annet ledd.
§ 8 fjerde ledd blir tredje ledd og skal lyde:
Nemndas vedtak etter første ledd kan ikke påklages.
§ 8 første ledd skal lyde:
Klagenemnda avgjør klage over vedtak etter § 3, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 annet ledd.
§ 9 første ledd skal lyde:
Klagenemnda skal bestå av fem medlemmer med personlige vararepresentanter.
§ 9 annet ledd annet og tredje punktum oppheves.
§ 9 tredje ledd tredje punktum oppheves.
§ 9 tredje ledd første punktum skal lyde:
Departementet oppnevner nemndas medlemmer og personlige vararepresentanter for tre år om gangen.